+{

På tide med en oppdatering. Jeg er fremdeles syk, men kommer til å fortsette som hundekjører. Målet i år er å gjøre det bedre enn i fjor. Egentlig burde målet vært pallen i alle løp, men jeg må stikke fingeren i jorda og innse fakta. Jeg er bare 40 prosent av meg selv. Det siste året har vært en kamp for å bli frisk, og det største hinderet på veien er det norske helsevesenet. Det som har berget meg fra de verste smertene er behandlinga jeg har fått ved Norsk Borreliosesenter og lege Rolf Luneng. Uten Luneng ville jeg sannsynligvis blitt en grønnsak. Det er på sin plass å lufte noen tanker, og jeg understreker at disse kommer fra en helt vanlig pasient. Fordi jeg ikke er en medisinsk fagmann vil jeg nøye meg med å stille en rekke spørsmål, og supplere med noen setninger som slett ikke er en fasit eller den hele sannheten, men snarere mitt oppriktige inntrykk av hvordan ståa er:

Hvorfor kan vi i Norge så lite om flåttbårne sykdommer? Fordi det norske helsevesenet har sovet i timen i årevis. De har ikke forsket på langt nær nok. De har ikke fulgt med på hva andre miljøer enn deres eget har funnet ut. Og selv har de funnet ut svært lite.

Hvordan diagnostiseres man i Norge idag? Man tar en blodprøve. Omtrent halvparten er negative selv om man er syk. Man tar en spinalvæske-prøve fra ryggen. Omtrent halvparten er negative selv om man er syk. Pasienten får beskjed om at det ikke er borrelia. Hvis pasienten er som mennesker flest og stoler på autoriteter som fastleger og ekspertleger er, sendes pasienten fra avdeling til avdeling på sykehusene for å finne ut hva det kan være. Fordi det likevel er borrelia/babesia/bartonella og hvem vet hva annet så blir man stadig sykere, og mange ender opp i et sant smertehelvete, ofte i rullestol eller pleiesenga, ute av stand til å snakke, løfte hånda, gå på do, og så videre. Verre enn det; de blir kalt hypokondere og beskyldt for å ha psykiske problemer!

Hva sier helsevesenet om testene? De mener testene er gode og pålitelige. Jeg mener de ikke holder mål i det hele tatt. Hvorfor finner tyske laber borrelia i blodet når norske laber ikke gjør det? Hvorfor er ikke blodmikroskopiering tatt i bruk mht diagnostisering?

Hva har hjulpet meg og hundrevis av andre pasienter ved Norsk Borreliosesenter? Langvarig antibiotikabehandling! Månedsvis, mer enn et år. Hva mener helsevesenet? Maks tre ukers antibiotikabehandling. Kuren kuttes selv om man ser at pasienten blir bedre. Når pasienten blir dårligere igjen får han/hun ikke mer antibiotika fordi det kan være farlig for immunsystemet. Mange sykepleiere ser små barn gå til grunne på dette viset. Samtidig tvinges friske, norske soldater til å tygge den samme tabletten (Doxcycyclin) daglig i ett år for å forebygge sykdom i f.eks Afganistan. Den samme tabletten nektes desperate, syke mennesker som virkelig trenger den. Makan til dobbeltmoral!

Til alt overmål fratar helsevesenet Rolf Luneng legeautorisasjonen, med den følge at Norsk Borreliosesenter må legges ned. De mange hundre pasientene som dermed sendes tilbake mot smertehelvete og i verste fall selvmord (flere eksempler på det) gir de blaffen i. Pene, diplomatiske ord har de nok av.

Er det gått prestisje i saken? Definitivt! I begynnelsen av sykdomsforløpet lurte jeg veldig på hvorfor en viss Aavitsland gang på gang gikk så hardt ut mot langvarig antibiotikabehanding og Luneng spesielt. Aavitsland, en fyr jeg aldri har møtt, klarer til og med å diagnostisere meg i avisene. Han er sikker på at jeg ikke har borrelia. Makan til nisse! Jeg kan ikke ta sånne folk seriøst. Men så skjønte jeg hvorfor han slår (han gjør det ennå) vilt rundt seg som en redd liten, guttunge som er tatt på fersken; han var faktisk Norges smittevernsjef i en årrekke, og den som virkelig skulle ha sørget for at det ble forsket på flåttbårne sykdommer. Han gjorde null, nada, ingenting av verdi, og nå ser han at sykdommen eksploderer i befolkningen. Hans reaksjon er redsel, og gir seg utslag i fornektelse av situasjonen, latterliggjøring av hundrevis av syke mennesker og en påtagelig skråsikkerhet rundt egne meninger. Sannsynligvis er det presset fra Aavitsland og hans meningsfeller/kamerater i systemet som har sørget for å sette Luneng ut av spill og pasientene tilbake mot lidelsene.

Hva gjorde Støre? Innkalte til møter, virket oppriktig interessert i å få noe gjort, men stolte dessverre for mye på folkene under seg. Han bestemte at det nye kompetansesenteret for flåttbårne sykdommer skal legges til Sørlandet sykehus. Mitt inntrykk et at det er nettopp her flere av de mest arrogante, selvsikre legene befinner seg, de som tror de har svarene. Da disse folkene så bilder av blodet mitt som uomtvistelig viste både borrelia og babesia sa de hånlig at bildene ikke er verdt papiret de er trykt på. De latterliggjør dermed Morten Laahne (50 års erfaring, ingen er i nærheten!) og Ivar Mysteruds arbeid med blodmikroskopiering, mens de egentlig burde omfavne dem og faktisk lære noe. Strykkarakter til Støre, sorry, sånn er det. Hadde det vært litt tak i han som leder, så hadde han tvunget helsevesenets toppleger på feltet til å samarbeide med Luneng og andre tilsvarende kapasiteter i utlandet. Triste greier.

Jeg er nå tvunget til å søke hjelp utenfor det norske helsevesenet, som ikke bare svikter fullstendig, men som også motarbeider meg. Dere er fanken ikke mye verdt for pasienter som meg, og vi er mange! Jeg drar til Tyskland, der det nå er lange ventelister (fikk time i november) på grunn av en strøm med desperate nordmenn.

Hvis ikke den nye regjeringa tar grep kommer de flåttbårne sykdommene til å fortsette å spre seg og før eller siden eksplodere i fjeset på det norske helsevesenet. Når nye diagnosmetoder er innført, synes jeg jeg hører det: «Overraskende høyt antall syke…»

Tenk på alle de friske menneskene som hver dag smittes gjennom blodoverføringer, fordi blodgiveren defineres som frisk, mens han eller hun faktisk har blodet fullt av borrelia, babesia og bartonella. De to siste er for øvrig nesten fremmedord for 99 % av norske leger.

Tenk på alle de gravide kvinnene som overfører sykdommene til fosteret, fordi sykdommene ikke oppdages. Litt av en gave å få i starten av livet.

Tenk på at du kan gå med dette svineriet i kroppen i 10-15 år og fungere helt topp, helt til sykdommen utløses og helvetet begynner. Hvor mange tusen «friske» nordmenn går rundt med dette i blodet uten å vite det?

Hva må skje? Luneng må straks få autorisasjonen tilbake. Han må også få en lederrolle i arbeidet videre, der myndighetene går tungt inn økonomisk med mål å bli verdens ledende nasjon på kunnskap om flåttbårne sykdommer. Vekk med gamle koster som har vist seg verdiløse, det er en leders ansvar å fjerne dem.

Det har tatt meg ukesvis å få skrevet dette. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst, men fordi jeg ikke har hatt energi. Nå gleder jeg meg til å trene hundene, oppleve trøkket på noen av Trine sine jubileumsforestillinger og få hjelp i Tyskland!

}+